Herdighetssoner, lokale variasjoner og mikroklima

”Jeg har en Rambeling Rector!” sier jeg, og publikum nikker anerkjennende. "Rectoren" er en vakker, overdådig klatrerose, dekket av halvfylte hvite, duftende blomster. "Ikke egnet for små hager, da den vil vandre voldsomt gjennom trær", fritt oversatt fra Botanica's Roses, selve rosebibelen! Publikumet mitt vet at rosen er H3, og at jeg bor i Blaker som er H5 (vi bruker å si H4/5, for det høres mye finere ut, men i hagen min er det er definitivt H5!). Jeg må være en trollmann! I det minste en usedvanlig dyktig gartner!

Jeg befinner meg i et forsamlingslokale fullt av engasjerte hageeiere, hvor jeg snart skal holde foredrag. Heldigvis handler ikke foredraget om roser, ellers hadde jeg blitt tvunget til å fremvise bildebevis på Rambeling Rector bosatt i Blaker. For det publikummet mitt ikke vet, er at Rectoren har hatt en kraftig negativ vekst siden jeg plantet den, og at den vanligvis så vigorøse klatreren har blitt kryprose i et forsøk på å holde ut de barske forholdene i Blaker. Det var forøvrig det siste jeg så til den.

Høstbilder fra rosehagen min. På den tiden var jeg mer opptatt av roser enn kamera, så det finnes dessverre få og dårlige bilder

Trangen til å bekjempe klimaet er en kjent greie blant hageentusiaster. Det gir status å beseire naturen. I tillegg har man tilgang til langt flere planter hvis man går ned en klimasone eller to. At planten ser ut til å overleve mer enn å leve, får så være, vi HAR den i hagen! Men klimaet vinner stort sett før eller siden!
En stund hadde jeg altså dilla på roser. Samlemanien grenset til hoardertendenser, og i løpet av kort tid hadde jeg gud vet hvor mange roser fordelt på over 100 forskjellige sorter. Vintrene var snørike men milde, og rosene bugnet imponerende hele sommeren. Men så mistet jeg flaksen. Etter en lang vinter med barfrost og 20 minus, var det bare 10 igjen når våren kom. 10 roser, ikke 10 sorter. Jeg ble ikke meg selv igjen før ut i juli, da jeg fant ut at jeg skulle samle på Clematis…

"A Shropshire Lad" og "Sweet Juliet". Herdige roser, men begge to takket for seg under ALLE VINTRES MOR

"Du velger riktig plante til riktig sted med klimasonekart og plantenes herdighetstall", I følge E plant’s hjemmeside.
"Finn klimasonen på stedet du skal plante, og velg planter som tåler denne sonen eller mildere forhold. H1 er sonen med mildest klima, og H8 er den med tøffest klima." 
Og så kan du se på vedlagt kart over ditt fylke, for deretter bestemme hvilken sone du bor i.
Det høres enkelt ut! Jeg bor i H5, så hvis jeg plukker med meg planter fra H5 til H8 fra gartneriet (selv om det står mildere forhold... typo?), er jeg sikker på at planten trives hos meg! Ikke sant?
Det er en sannhet med modifikasjoner. For I tillegg til klimasoner finnes det lokale variasjoner.
Her I Blaker er det et tydelig "lokal-variasjon" skille midt på et jorde. Der går det en linje, hvor den første snøen legger seg på den ene siden av streken, og smelter på den andre. Snøen forsvinner også raskere på smeltesiden på våren. Jeg har bodd her I 19 år, så jeg har ikke rukket å ta bilde av fenomenet enda. Dere får ta mitt ord på det. Eller spør svigermor. Hun bor 1000 meter unna meg og venter på at snøen skal gå når jeg gjødsler for første gangen. Sånn omtrent. Man skulle tro at svigermor måtte velge enda mer hardføre sorter enn meg, men den gang ei!
Svigermor har en Fagerbusk (Kolkwitzia amabilis) av det usedvanlige slaget. Såpass spesiell er den, at den er kjendis! Den har til og med vært i lokalavisa (papirutgaven, ikke thujaen til hun i nummer to). Og her er grunnen: Fagerbusk er beskrevet som en busk på 2-3 meter og herdighetssone 4. Som dere ser har svigermors busk ikke lest beskrivelsen. Den er et majestetisk syn, der den ruver over hustaket til svigers. På feil side av snøgrensa, til og med! 

Dette er et typisk eksempel på lokale variasjoner. For selv om svigermor har mer snø og et par ekstra kuldegrader, er det bedre forhold for plantene i hennes hage enn i min. Jeg har tung, kald leirjord, hvor telen setter seg hardt og lenge. Og jeg har nesten ikke snødekke, så plantene mine står utsatt for vær og vind. Svigermor har varm sandjord. Den er såpass veldrenert at vannet renner unna og telen knapt nok setter seg. Snøen virker som en dyne over plantene på vinteren og når februarsola varmer og lurer alle til å tro at våren kommer, har plantene hennes tilgang til litt vann, mens mine tørker ut.
For å gjøre forvirringen komplett, har vi også mikroklima å ta hensyn til.
Akkurat som vi mennesker har en lun krok, eller en solrik plass som vi liker å oppholde oss, har hagen vår noen plasser med et helt unikt klima som gjør at plantene får optimale forhold. Bestemors bed inntil veggen, for eksempel, hvor plantene solet seg med en lunende vegg I ryggen. Krokusene blomstret før snøen gikk, og Flammentanz rakk helt til mønet. Vi planter helst ikke inntil veggen lenger. Vi har blitt opptatt av drenering og vedlikehold av kledning. Og moderne mennesker gidder ikke å sloss mot en aggressiv Flammentanz hver gang veggen trenger et strøk med maling. Men dere ser poenget?
Drivhus er et ekstremt eksempel på mikroklima. Glassveggene gir varme, jevnere døgntemperatur og holder på fuktigheten. Foran drivhuset mitt er det også svært gunstig. Sol hele dagen og med drivhus og lunende trær i ryggen. Plassen er ironisk nok benyttet som parkeringsplass for lastebil og gravemaskin. Men at det er gode vekstvilkår hersker det ingen tvil om. På 5 år har lastebilen vokst fra dette:

Til dette

:
Og gravemaskinen la plutselig på seg 2,4 tonn I løpet av ei uke I april....
Vi kan jukes oss til bedre klima. Har du skikkelig drenering, takutspring og restriktive ektefeller, er solveggen utelukket. Du må finne andre løsninger. Du har helt sikkert plasset I hagen som er lunere enn resten! I tillegg kan jordforbedring, opphøyde bed og riktig gjødsling gi deg bedre odds for overvintring av plantene.