Tirups Örtagård

Den første gangen vi besøkte Tirups Örtagård er så langt tilbake i tid at man kun hadde papirkart å forholde seg til. Eventuelt en Garmin med kartoppdatering fra Juratiden. Vår var særdeles ubesluttsom og insisterte på u-svinger hele tiden. Det er få geografiske holdepunkter i Staffanstorp, landskapet består av jorder og små gårdsbruk hvor alle bøndene har brukt den samme arkitekten. Mjøsa er mer kupert enn  området rundt Tirup. På uværsdager, i hvertfall!



Jeg husker ikke hvor jeg hadde hørt om Tirups Ôrtegård, men jeg er som Agatha Christie når det kommer til hager: Finnes den så finner jeg den!
Når vi hadde kjørt forbi den samme kua for tredje gang, fikk Yngve nok av både kartleseren og Fru Garmin, og vrengte bilen gjennom et gårdstun og over en smal grusveg, beregnet for traktorer på vei til jordet. Og der så vi et lite skilt med "Ôrtagård" og en bitteliten parkeringsplass.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, men jeg var ikke udelt optimistisk når vi ankom bestemmelsesstedet. Hagen var skjult bak noe som kan beskrives som kratt, langt unna de formelt klippte hekkene resten av Skåne er kantet med. Og skoene våre talte tydelig om at jordsmonnet bestod av den berømte Skåneleira. Jeg fikk litt "alternativ-vibber" og regnet med å se mye urter og lite hage.

Så feil kan man ta! Urtehagen så ut som en helt vanlig hage, bare at den var usedvanlig fin! Det var bed, ganger, rom og tak, og alt blomstret i lyse pasteller. En vakker, spiselig hage. Vel, alt var ikke spiselig, noen av plantene var medisinplanter med potent og potensielt dødelig virkning. Men alt var urter.

Potensielt dødelig urt, inngjerdet slik at eventyrlystne besøkende ikke får et illebefinnende.

Urtegården hadde også en typisk svensk gårdsplass med rullestein og klatreroser, et bittelite utsalg og en café som serverte deilige, hjemmelagde kaker. Med urter, selvfølgelig!
Alle planteskoler bør ha café, slik at hagegale kan parkere mindre hagegale partnere mens man studerer hagen i fred!


Etterhvert som årene har gått har både jeg og Urtegården vokst. Hagen er utvidet, urtene har fått selskap av andre planter og caféen har fått to etasjer. Hagen er blitt familievennlig og de giftige urtene i bur er borte. Lengst nede i hagen er det i dag en liten, og for meg noe malplassert, klatrepark. Men den gjør nytten sin! Når barna til de hagegale er høye på sukker etter å ha spist de hjemmelagde urtekakene, trenger de utløp for energien slik at den gale får gå i fred.

Hagen har blitt mer strukturert, med strammere linjer og formklippede buksbom. Til og med krattet som omkranser hagen og skjermer mot Skånevinden, er forsøkt temmet ned til noe hekklignende. Hagen har til og med fått en engelskinspirert pergola. Riktignok mer preget av skyggetålende planter, enn klatreroser. Det er dunkelt under de store trærne.












Heldigvis har de store trærne fått stå og beplantningen dominerer fremdeles. Hagen har en uformell og leken stil, med innslag av mer eller mindre pen kunst.

Denne gartneren har vært der en stund og ser ut til å eldes med stil. Legg merke til at han bruker skikkelig verktøy!

Det lille utsalget er utvidet betraktelig og selger i dag både urter og vanlige planter, i tillegg til hagekunst, krukker og økologisk te (og andre tørkede ting i poser). Selv har jeg veldig sansen for plantestøtter i jern, gjerne med detaljer av farget glass. Har du ikke tenkt å handle så legg igjen lommeboken et sted du må kjøre bil for å hente den! Og husk at det ikke er lov å ta med uteplanter fra det store utland til Norge.
Prisene er forresten forbausende hyggelige, så her kan du gjøre et varp!

Jeg kjøper alltid en obelisk når jeg er i Tirup. Størrelsen kommer an på bilen, så det året vi kjørte porschen ble det kun en liten støttepinne. I år kjørte vi Previa, så obelisken er diger.