Slik sår jeg stauder


Jeg elsker staudebed og finner stadig nye plasser å anlegget et på. Jeg hater å luke, så jeg planter tett. Kombinasjonen er kostbar! Stauder i hagesentrene er dyre, og hvis man skal ha så det monner flyr hundrelappene raskt. Å så staudene selv fra frø er et rimelig alternativ. Gøy er det også!

Jeg sådde mange stauder i min gamle hage. Her har det ikke blitt noe av, for jeg har ikke syntes at det er nok plass. Det høres rart ut, siden huset er mye større enn det gamle og jeg har 24 dype vinduskarmer å boltre meg på. Men jeg har vært veldig forfengelig på husets vegne, for såbrett og blomsterpotter er ikke designperler, det kan vi være enige om. Men i år skal jeg undertrykke interiørarkitekten i meg og ta opp igjen den koselige vintersysselen.



Tidspunktet for såing er valgt med omhu. Yngve er på messe, med overnatting. Vi ønsker jo ikke et lite hjerteinfarkt, alle vet hvor nøye han er med kjøkkenkluten...
Staudesåing er et vinterprosjekt. Jeg begynner gjerne på høsten med å saumfare frøkataloger. En annen fordel med selvsåing er nemlig at utvalget er enormt. Her kan du finne perler som hagesenterkjedene aldri har hørt om. Jeg har ofte noen veldig spesielle ønsker og da er utenlandske frøfirmaer mest aktuelle. Lenge har Chiltern Seeds vært favoritten min og jeg venter på vinterens andre levering nå. Jeg skal også prøve Plant World Seeds, som har godt utvalg og gode kritikker. Det er ikke alltid så greit å vite om plantene er herdige i vårt klima, men stort sett har det gått bra. Men hvis du ikke tar sjansen er Garden Living et godt, norskt alternativ.
Thalictrum flavum (tror jeg) fra hagen på Høybakk.

 Plantene jeg gleder meg mest til er Echinops ritro (kuletistel) og Eryngium planum (hagestikle). Det høres ut som om jeg prøver å anlegge et litt uvennlig ugressbed, men tro meg, disse plantene er fantastiske! De er dessverre ikke så ofte i staudesortimentet på hagesentrene her, men jeg hadde dem i min gamle hage og de er svært herdige.



En plante som jeg har sådd mange ganger opp igjennom årene er Verbena bonariensis (argentinajernurt, også kalt kjempeverbena). Denne flotte planten gir høyde og karakter til bedene og er en yndling hos sommerfugler. Dessverre er den ikke vinterherdig i Norge, så man må gjenta prosessen hvert år. Da er det greit at den er lett å så. I år skal den få selskap av Patrinia scabiosifolia, for det sto på hjemmesidene til Chiltern Seeds at de passet godt sammen og jeg er en selgers drøm!




Når det gjelder fremgangsmåten er ikke den veldig ulik den du bruker når du sår vanlige frø. Følg bruksanvisningen på pakken, noen frø skal dekkes og noen skal spire lyst. Jeg bruker såjord uten torv og dekker med vermiculitt. Vermiculitt er et slags kråkesølv, som har evne til å ta opp vann men som holder seg luftig. Hvis du blander den i såjorden blir den ekstra luftig. Du kan også bruke perlite, som også er et naturprodukt. Men fargen er hvit og det gir meg dårlige assosiasjoner til da guttene var små og fikk tak i en isoporbit....



Så ikke for tett, bruk heller noen ekstra potter. Husk å merke godt, og husk å få med datoen. Stauder kan finne på å spire svært sent, kanskje så sent som et år etter, derfor er det lurt å vite hvor gammel potten er, i tilfelle du skulle falle for fristelsen og kaste den. Vanning skal skje fra bunnen av potten og jeg dekker gjerne med plast til frøene har trukket til seg fuktighet.
Heretter skiller fremgangsmåten seg, for staudefrø har en innebygget forsvarsmekanisme som gjør at de ikke skal spire på sommer/høst slik at de små spirene fryser på vinteren. Vi må stratifisere frøene, eller gi de en liten vinterperiode på godt norsk.   Vanligvis er en temperatur fire til minus fire grader passe, og lengden er ca 4 uker, men les på pakken. Dette KAN gjøres i kjøleskap, men sjekk med resten av husstanden om de synes det er greit. Som student syntes jeg og Elin, som jeg bodde sammen med, at det var helt innafor. Vi hadde uansett ikke så mye mat som tok opp plass i kjøleskapet. Men i løpet av vinteren flyttet det inn en amerikaner og han levde i frykt for botulisme helt frem til april. Det ble ikke bedre av at vi også oppbevarte blomsterjord i fryseren, men det er en annen historie.




 Achillea millefolium 'Cerise Queen' fikk ikke med seg rundskrivet om stratifisering og startet like godt spiringen etter to dager i vinduskarmen.
Jeg har lekt litt med tanken på å tømme reservekjøleskapet og bruke det, men jeg tror Yngve blir furten hvis han må drikke lunken øl. Så jeg setter like godt pottene ut og håper at vi slipper sprengkulde. Pottene kan gjerne dekkes med snø, hvis det finnes. På engelske frøpakker står det gjerne at du skal ta pottene inn igjen og spire dem der. Men det gidder ikke jeg, de spirer fint ute til våren. Med kun 24 dype vinduskarmer må man rasjonere litt på plassen. Jeg skal tross alt så tomater også.



Kommentarer

Populære innlegg